Migrasjon
Migrasjon
Migrasjon
Da Ouanga ble satt opp i København, Danmark i juli 1952, fikk Reese en invitasjon til å bli med i rollebesetningen. Hun snakket med den danske avisen, og avviste stereotypen om at alle svarte mennesker kan synge, spille musikk og danse.
Fra USA til Europa
Reese reiste fra USA til Europa i ca. 1950. Etter å ha studert i London, jobbet hun i Paris, Roma, Milano og København før hun kom til Oslo i 1956. Reese kom fra en religiøs familie. Hun vokste ikke opp med å høre på populærmusikk som jazz og blues. «Når europeeren ser et sort ansikt venter de at vedkommende synger eller danser. Når de ser meg først, tenker de: Hun synger jazz.» — Ruth Reese
Da Ouanga ble satt opp i København, Danmark i juli 1952, fikk Reese en invitasjon til å bli med i rollebesetningen. Hun snakket med den danske avisen, og avviste stereotypen om at alle svarte mennesker kan synge, spille musikk og danse.
Fra USA til Europa
Reese reiste fra USA til Europa i ca. 1950. Etter å ha studert i London, jobbet hun i Paris, Roma, Milano og København før hun kom til Oslo i 1956. Reese kom fra en religiøs familie. Hun vokste ikke opp med å høre på populærmusikk som jazz og blues. «Når europeeren ser et sort ansikt venter de at vedkommende synger eller danser. Når de ser meg først, tenker de: Hun synger jazz.» — Ruth Reese
Da Ouanga ble satt opp i København, Danmark i juli 1952, fikk Reese en invitasjon til å bli med i rollebesetningen. Hun snakket med den danske avisen, og avviste stereotypen om at alle svarte mennesker kan synge, spille musikk og danse.
Fra USA til Europa
Reese reiste fra USA til Europa i ca. 1950. Etter å ha studert i London, jobbet hun i Paris, Roma, Milano og København før hun kom til Oslo i 1956. Reese kom fra en religiøs familie. Hun vokste ikke opp med å høre på populærmusikk som jazz og blues. «Når europeeren ser et sort ansikt venter de at vedkommende synger eller danser. Når de ser meg først, tenker de: Hun synger jazz.» — Ruth Reese
«Da Reese kom til Norge i 1956 opplevde hun mer frihet, men også rasisme – diskriminering fordi mange hadde fordommer om «fremmede» og om mennesker med mørk hudfarge og andre bakgrunner. Reese snakket åpent om dette i aviser, taler og på konsertscener».
— Ellen Røsjø, historiker
«Da Reese kom til Norge i 1956 opplevde hun mer frihet, men også rasisme – diskriminering fordi mange hadde fordommer om «fremmede» og om mennesker med mørk hudfarge og andre bakgrunner. Reese snakket åpent om dette i aviser, taler og på konsertscener».
— Ellen Røsjø, historiker
Etter å ha opptrådt i Ouanga i København med positive anmeldelser, returnerer Reese til Paris, Frankrike.
Frankrike
15. mars 1953 debuterte Reese med en klassisk konsert i Salle Gaveau auditorium i Paris, Frankrike. Hun adopterer «The Black Rose» som kallenavn etter at en fransk musikkanmelder bruker det i en avisanmeldelse.
Etter å ha opptrådt i Ouanga i København med positive anmeldelser, returnerer Reese til Paris, Frankrike.
Frankrike
15. mars 1953 debuterte Reese med en klassisk konsert i Salle Gaveau auditorium i Paris, Frankrike. Hun adopterer «The Black Rose» som kallenavn etter at en fransk musikkanmelder bruker det i en avisanmeldelse.
Etter å ha opptrådt i Ouanga i København med positive anmeldelser, returnerer Reese til Paris, Frankrike.
Frankrike
15. mars 1953 debuterte Reese med en klassisk konsert i Salle Gaveau auditorium i Paris, Frankrike. Hun adopterer «The Black Rose» som kallenavn etter at en fransk musikkanmelder bruker det i en avisanmeldelse.
Reklamematerialet om forestillingen Niagara Follies i 1954
Reklamematerialet om forestillingen Niagara Follies i 1954
Reklamematerialet om forestillingen Niagara Follies i 1954
Denne brosjyren er for forestillingen Harlem Melody på Comunal Theatre i Carpi, Italia. Reese opptrådte i flere italienske produksjoner og byer på begynnelsen av 1950-tallet. Artikkelen beskriver hennes opptreden i produksjonen Niagara Follies i 1954.
Italia
Om Paris hadde vært min kabaretskole, skulle Italia bli mitt revyuniversitet. I løpet av nesten to og et halvt år i Italia fikk jeg innføring i alle sider av revyen fra den minste lille spettacolo til de virkelig store i ren Hollywood-stil i Niagara Follies. — Ruth Reese
Denne brosjyren er for forestillingen Harlem Melody på Comunal Theatre i Carpi, Italia. Reese opptrådte i flere italienske produksjoner og byer på begynnelsen av 1950-tallet. Artikkelen beskriver hennes opptreden i produksjonen Niagara Follies i 1954.
Denne brosjyren er for forestillingen Harlem Melody på Comunal Theatre i Carpi, Italia. Reese opptrådte i flere italienske produksjoner og byer på begynnelsen av 1950-tallet. Artikkelen beskriver hennes opptreden i produksjonen Niagara Follies i 1954.
«Nå lærte jeg virkelig hva det vil si å tolke en sang. Av å se på Maria Callas i opera, og Galluchi og mange andre, lærte jeg hvordan jeg skulle gi slipp på meg selv uansett hvilken rolle jeg spilte. Jeg lærte å gi uttrykk for følelser akkurat som de innfødte . Jeg syntes jeg klarte meg gjennom det med en ‘Ruth Reese-stil’».
— Ruth Reese
«Nå lærte jeg virkelig hva det vil si å tolke en sang. Av å se på Maria Callas i opera, og Galluchi og mange andre, lærte jeg hvordan jeg skulle gi slipp på meg selv uansett hvilken rolle jeg spilte. Jeg lærte å gi uttrykk for følelser akkurat som de innfødte . Jeg syntes jeg klarte meg gjennom det med en ‘Ruth Reese-stil’».
— Ruth Reese
Reese reiste hele Skandinavia i løpet av sin karriere. Disse utklippene er fra Gøteborg i 1956.
Reese reiste hele Skandinavia i løpet av sin karriere. Disse utklippene er fra Gøteborg i 1956.
Reese reiste hele Skandinavia i løpet av sin karriere. Disse utklippene er fra Gøteborg i 1956.
I Europa promoterte Reese seg selv som «The Black Rose», som dette reklamematerialet fra 1956 viser.
Selv om Reese hadde flyttet til Europa, ønsket hun fortsatt å bidra til bevegelsen for borgerrettigheter i USA. Etter bare to år i Norge begynte Reese å utale seg om rasisme, segregering og afroamerikaneres kamp for borgerrettigheter i USA.
I Europa promoterte Reese seg selv som «The Black Rose», som dette reklamematerialet fra 1956 viser.
Selv om Reese hadde flyttet til Europa, ønsket hun fortsatt å bidra til bevegelsen for borgerrettigheter i USA. Etter bare to år i Norge begynte Reese å utale seg om rasisme, segregering og afroamerikaneres kamp for borgerrettigheter i USA.
I Europa promoterte Reese seg selv som «The Black Rose», som dette reklamematerialet fra 1956 viser.
Selv om Reese hadde flyttet til Europa, ønsket hun fortsatt å bidra til bevegelsen for borgerrettigheter i USA. Etter bare to år i Norge begynte Reese å utale seg om rasisme, segregering og afroamerikaneres kamp for borgerrettigheter i USA.
Ruth reiser til Norge «Jeg hadde hørt historien om “l***”, bare for å oppdage da jeg kom til Nord-Norge i 1958 at ordet “lapp” var like støtende for det samiske folk som ordet “n****” for de svarte i USA. Etter nesten to timer seig toget inn på Stasjonen i Oslo uten at jeg hadde sett ett eneste menneske på ski. Det var en glitrende klar mandag morgen midt i november 1956.»
— Ruth Reese
Ruth reiser til Norge «Jeg hadde hørt historien om “l***”, bare for å oppdage da jeg kom til Nord-Norge i 1958 at ordet “lapp” var like støtende for det samiske folk som ordet “n****” for de svarte i USA. Etter nesten to timer seig toget inn på Stasjonen i Oslo uten at jeg hadde sett ett eneste menneske på ski. Det var en glitrende klar mandag morgen midt i november 1956.»
— Ruth Reese
Etter debut i Oslo reiste Reese til Trondheim for å opptre på Astoria Hotel i 1957. Hun ønsket å lage konserter med både klassisk europeisk- og afroamerikansk musikk for å vise likeverd mellom mennesker og mellom europeere og afrikanere. Allerede i 1958 sa Reese tydelig at det å skape likestilling og eliminere rasisme var alles ansvar.
Etter debut i Oslo reiste Reese til Trondheim for å opptre på Astoria Hotel i 1957. Hun ønsket å lage konserter med både klassisk europeisk- og afroamerikansk musikk for å vise likeverd mellom mennesker og mellom europeere og afrikanere. Allerede i 1958 sa Reese tydelig at det å skape likestilling og eliminere rasisme var alles ansvar.
Etter debut i Oslo reiste Reese til Trondheim for å opptre på Astoria Hotel i 1957. Hun ønsket å lage konserter med både klassisk europeisk- og afroamerikansk musikk for å vise likeverd mellom mennesker og mellom europeere og afrikanere. Allerede i 1958 sa Reese tydelig at det å skape likestilling og eliminere rasisme var alles ansvar.
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
«Jeg har sett Nord-Norge i alle dets prakt, og i storm og bitende kulde. Jeg som kommer fra det tørre og milde klimaet i Alabama, er forbauset over at jeg lengter etter å komme tilbake til Nord-Norge. Sommer og vinter, høst og vår, sjøer og fjell, reinsdyr og fisk, små og store fugler, men først og fremst menneskene. Jeg har truffet mennesker jeg aldri vil glemme.» — Ruth Reese
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
«Jeg har sett Nord-Norge i alle dets prakt, og i storm og bitende kulde. Jeg som kommer fra det tørre og milde klimaet i Alabama, er forbauset over at jeg lengter etter å komme tilbake til Nord-Norge. Sommer og vinter, høst og vår, sjøer og fjell, reinsdyr og fisk, små og store fugler, men først og fremst menneskene. Jeg har truffet mennesker jeg aldri vil glemme.» — Ruth Reese
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
«Jeg har sett Nord-Norge i alle dets prakt, og i storm og bitende kulde. Jeg som kommer fra det tørre og milde klimaet i Alabama, er forbauset over at jeg lengter etter å komme tilbake til Nord-Norge. Sommer og vinter, høst og vår, sjøer og fjell, reinsdyr og fisk, små og store fugler, men først og fremst menneskene. Jeg har truffet mennesker jeg aldri vil glemme.» — Ruth Reese
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
Diskriminering og rasisme
«Som en av svært få svarte artister etablerte Ruth Reese seg i Norge på slutten av 50-tallet. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo, og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk.» «Den gang sto det også ‘nordlendinger ikke ønsket’ i til leie-annonsene i hovedstadsavisene. Avvisningene skjedde hele seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Hun måtte gå til det skritt å skrive «Ruth Reese, farvet amerikanerinne, ønsker leilighet» for å få leie bolig i Oslo.» «Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og -60-tallet. Det var et mer homogent samfunn enn det hadde vært før og siden skulle bli. Urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent i Norge.» — Ellen Røsjø, historiker Ruth hadde lært fra organisasjonen i USA at det var viktig å heve stemmen og si fra om hatefulle ytringer i radio, tv, film og i pressen. Hun hevet stemmen sin i 1958 da hun så artister på Chat Noir opptre i «blackface». «Min første gang på Chat Noir, under showets høydepunkt, fikk vi se ett av de mest deprimerende syn et svart menneske kan se på en scene. Fem groteske klovner med svart ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Den andre gangen på Chat Noir kom en meget kjent sanger inn/på scenen. Hun hadde en enorm mage, overdimensjonerte bryster og hun oppførte seg som en vulgær vaskekone med slitne sko og skitne klær. Dette skulle være en parodi på Ella Fitzgerald! For meg var det umulig å se på dette nummeret uten å reagere. Jeg var medlem av ‘Committee for the Negro in the Arts’, som hadde som sitt viktigste mål å bekjempe nettopp slike stereotypier som jeg hadde vitnet under mitt første og andre besøk på Chat Noir. Jeg husket Paul Robesons og Canada Lees ord: ‘Når du møter stereotypier, så gjør noe med det.’ Ganske ofte så jeg en gruppe utkledd og sminket på en frastøtende måte på NRK/TV. Hver gang skrev jeg og klaget.» — Ruth Reese
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
Diskriminering og rasisme
«Som en av svært få svarte artister etablerte Ruth Reese seg i Norge på slutten av 50-tallet. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo, og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk.» «Den gang sto det også ‘nordlendinger ikke ønsket’ i til leie-annonsene i hovedstadsavisene. Avvisningene skjedde hele seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Hun måtte gå til det skritt å skrive «Ruth Reese, farvet amerikanerinne, ønsker leilighet» for å få leie bolig i Oslo.» «Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og -60-tallet. Det var et mer homogent samfunn enn det hadde vært før og siden skulle bli. Urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent i Norge.» — Ellen Røsjø, historiker Ruth hadde lært fra organisasjonen i USA at det var viktig å heve stemmen og si fra om hatefulle ytringer i radio, tv, film og i pressen. Hun hevet stemmen sin i 1958 da hun så artister på Chat Noir opptre i «blackface». «Min første gang på Chat Noir, under showets høydepunkt, fikk vi se ett av de mest deprimerende syn et svart menneske kan se på en scene. Fem groteske klovner med svart ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Den andre gangen på Chat Noir kom en meget kjent sanger inn/på scenen. Hun hadde en enorm mage, overdimensjonerte bryster og hun oppførte seg som en vulgær vaskekone med slitne sko og skitne klær. Dette skulle være en parodi på Ella Fitzgerald! For meg var det umulig å se på dette nummeret uten å reagere. Jeg var medlem av ‘Committee for the Negro in the Arts’, som hadde som sitt viktigste mål å bekjempe nettopp slike stereotypier som jeg hadde vitnet under mitt første og andre besøk på Chat Noir. Jeg husket Paul Robesons og Canada Lees ord: ‘Når du møter stereotypier, så gjør noe med det.’ Ganske ofte så jeg en gruppe utkledd og sminket på en frastøtende måte på NRK/TV. Hver gang skrev jeg og klaget.» — Ruth Reese
«Vil Reese bosette seg i Norge?», spurte Harstadavisen i 1958. Hun var begeistret for gjestfriheten og menneskene i Nord-Norge. Reese reiste landet rundt og besøkte Nord-Norge mange ganger.
Diskriminering og rasisme
«Som en av svært få svarte artister etablerte Ruth Reese seg i Norge på slutten av 50-tallet. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo, og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk.» «Den gang sto det også ‘nordlendinger ikke ønsket’ i til leie-annonsene i hovedstadsavisene. Avvisningene skjedde hele seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Hun måtte gå til det skritt å skrive «Ruth Reese, farvet amerikanerinne, ønsker leilighet» for å få leie bolig i Oslo.» «Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og -60-tallet. Det var et mer homogent samfunn enn det hadde vært før og siden skulle bli. Urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent i Norge.» — Ellen Røsjø, historiker Ruth hadde lært fra organisasjonen i USA at det var viktig å heve stemmen og si fra om hatefulle ytringer i radio, tv, film og i pressen. Hun hevet stemmen sin i 1958 da hun så artister på Chat Noir opptre i «blackface». «Min første gang på Chat Noir, under showets høydepunkt, fikk vi se ett av de mest deprimerende syn et svart menneske kan se på en scene. Fem groteske klovner med svart ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Den andre gangen på Chat Noir kom en meget kjent sanger inn/på scenen. Hun hadde en enorm mage, overdimensjonerte bryster og hun oppførte seg som en vulgær vaskekone med slitne sko og skitne klær. Dette skulle være en parodi på Ella Fitzgerald! For meg var det umulig å se på dette nummeret uten å reagere. Jeg var medlem av ‘Committee for the Negro in the Arts’, som hadde som sitt viktigste mål å bekjempe nettopp slike stereotypier som jeg hadde vitnet under mitt første og andre besøk på Chat Noir. Jeg husket Paul Robesons og Canada Lees ord: ‘Når du møter stereotypier, så gjør noe med det.’ Ganske ofte så jeg en gruppe utkledd og sminket på en frastøtende måte på NRK/TV. Hver gang skrev jeg og klaget.» — Ruth Reese
Ruth Reese og Paul Shetelig
Etter å ha bodd og jobbet i flere år i London, Paris, Roma og København, bestemte Reese seg for å slå seg ned i Oslo. Hun hadde også fått en norsk beundrer, bokhandleren og den tidligere bokseren Paul Shetelig (1915-1996), og de giftet seg i 1962. Reese møtte diskriminering i 1958 da hun og norske kjæresten Paul Shetelig forsøkte å skaffe seg bolig i Oslo. «Vårt første praktiske problem var å finne et sted å bo. Vi svarte på flere annonser, bare for å oppdage at folk «nettopp hadde leide ut» eller at prisen var tredoblet.» —Ruth Reese
Ruth Reese og Paul Shetelig
Etter å ha bodd og jobbet i flere år i London, Paris, Roma og København, bestemte Reese seg for å slå seg ned i Oslo. Hun hadde også fått en norsk beundrer, bokhandleren og den tidligere bokseren Paul Shetelig (1915-1996), og de giftet seg i 1962. Reese møtte diskriminering i 1958 da hun og norske kjæresten Paul Shetelig forsøkte å skaffe seg bolig i Oslo. «Vårt første praktiske problem var å finne et sted å bo. Vi svarte på flere annonser, bare for å oppdage at folk «nettopp hadde leide ut» eller at prisen var tredoblet.» —Ruth Reese
Ruth Reese og Paul Shetelig
Etter å ha bodd og jobbet i flere år i London, Paris, Roma og København, bestemte Reese seg for å slå seg ned i Oslo. Hun hadde også fått en norsk beundrer, bokhandleren og den tidligere bokseren Paul Shetelig (1915-1996), og de giftet seg i 1962. Reese møtte diskriminering i 1958 da hun og norske kjæresten Paul Shetelig forsøkte å skaffe seg bolig i Oslo. «Vårt første praktiske problem var å finne et sted å bo. Vi svarte på flere annonser, bare for å oppdage at folk «nettopp hadde leide ut» eller at prisen var tredoblet.» —Ruth Reese
Denne artikkelen beskriver Reeses avisartikkel fra 1958 «Vår hud er sort» som «bitter» og «aggressiv». «Spissen av denne artikkelen var ikke bare vendt mot negerhaterne, den rispet alle hvite, også her til lands. Fordi vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.»
Denne artikkelen beskriver Reeses avisartikkel fra 1958 «Vår hud er sort» som «bitter» og «aggressiv». «Spissen av denne artikkelen var ikke bare vendt mot negerhaterne, den rispet alle hvite, også her til lands. Fordi vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.»
Denne artikkelen beskriver Reeses avisartikkel fra 1958 «Vår hud er sort» som «bitter» og «aggressiv». «Spissen av denne artikkelen var ikke bare vendt mot negerhaterne, den rispet alle hvite, også her til lands. Fordi vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.»
Samarbeidspartnere
Team
Michelle A. Tisdel Ph.d.
Fagansvarlig og tekstforfatter
Jelsen Lee Innocent
Kunstnerisk leder
Haider Ahmad
Grafisk designer og utvikler
Jasmin Ranginya
Prosjektmedarbeider
Utstillingen er del av formidlingsprosjektet igangsatt av filosof og artist Malika Makouf Rasmussen og Global Oslo Music i samarbeid med sosialantropolog Michelle A. Tisdel. Tisdels arbeid er en del av dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice (LEV) som omhandler antirasismens historie i Norge.
Formidlingsprosjektet er støttet av Bufdir, Fritt Ord, Kulturdirektoratet og Black History Month Norway/Oslo Kommune.
Arkivmaterialet
MiRA-senteret/Fakhra Salimi og Oslo byarkiv
Filmmaterialet
NRK-arkivet
Samarbeidspartnere
Team
Michelle A. Tisdel Ph.d.
Fagansvarlig og tekstforfatter
Jelsen Lee Innocent
Kunstnerisk leder
Haider Ahmad
Grafisk designer og utvikler
Jasmin Ranginya
Prosjektmedarbeider
Utstillingen er del av formidlingsprosjektet igangsatt av filosof og artist Malika Makouf Rasmussen og Global Oslo Music i samarbeid med sosialantropolog Michelle A. Tisdel. Tisdels arbeid er en del av dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice (LEV) som omhandler antirasismens historie i Norge.
Formidlingsprosjektet er støttet av Bufdir, Fritt Ord, Kulturdirektoratet og Black History Month Norway/Oslo Kommune.
Arkivmaterialet
MiRA-senteret/Fakhra Salimi og Oslo byarkiv
Filmmaterialet
NRK-arkivet
Samarbeidspartnere
Team
Michelle A. Tisdel Ph.d.
Fagansvarlig og tekstforfatter
Jelsen Lee Innocent
Kunstnerisk leder
Haider Ahmad
Grafisk designer og utvikler
Jasmin Ranginya
Prosjektmedarbeider
Utstillingen er del av formidlingsprosjektet igangsatt av filosof og artist Malika Makouf Rasmussen og Global Oslo Music i samarbeid med sosialantropolog Michelle A. Tisdel. Tisdels arbeid er en del av dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice (LEV) som omhandler antirasismens historie i Norge.
Formidlingsprosjektet er støttet av Bufdir, Fritt Ord, Kulturdirektoratet og Black History Month Norway/Oslo Kommune.
Arkivmaterialet
MiRA-senteret/Fakhra Salimi og Oslo byarkiv
Filmmaterialet
NRK-arkivet